«Uklarheten, det svake lyset, min utmattelse, mine blunk – er det som gir figurene liv, får dem til å skifte form på dette ustabile lerretet hvor skygge, vann, stein og tretthet alle er kunstnere sammen. Og for en gangs skyld føles den gamle forestillingen om spøkelser ny og sann i dette rommet» – Robert Macfarlane, om hulemaleriene i Refsvikhula

Psychedelic Cave er et koreografisk og elektroakustisk verk av og med kvinner, i et mørklagt rom. Verket insisterer på å bringe kroppene til den sceniske hulen, inn i en annen verden der mørket rommer demonlignende fysikalitet og lyd. Inne i denne hulen opphører tabuer; det er et rituale som blir en portal til den indre demonen – et løfte om transformasjon – et blikk inn i mørkets mørke.

Koreograf og danser Mia Habib er opptatt av hulen som et nyaktualisert tilfluktssted, et rom for fellesskap og magiske ritualer. Utgangspunktet for Psychedelic Cave har vært opphold både dag og natt i faktiske huler, samt møter med forhistoriske hulemalerier i Solsemhula, Skåren-Monsenhula, Refsvikhula, Chauvet, Lascaux, Niaux, Altamira, Las Monedas, El Castillo og Fumane. Det er her, i mørket, blant malerier, stein og jord, at verket har fått sitt språk.

Denne reisen i huler og på scenen har vært delt med utøverne Natanya Kjølås, Nina Wollny, Anja Müller og Laura Spottag Fog, lysdesigner Ingeborg Olerud og elektroakustisk komponist og forsker Giulia Vismara. I prosessen og på reisene har arkeolog Hein Bjerck bidratt med kunnskap om fortidens rom og hulemalerier. Underveis har kunstnerne også møtt andre former fra fortiden. Som blant annet steinalderinstrumentet Brummeren fra Tuv og steinalderfiguren Kvinnen fra Willendorf.

«Disse figurene er spøkelser som danser sammen, og jeg er også et spøkelse, og det er en vennlighet i dem, i oss, i de tusenvis av år de har danset her sammen» – Robert Macfarlane

Psychedelic Cave er en del av en langvarig og kontinuerlig praksis i Mia Habibs kunstnerskap. Arbeidet hennes springer ut av spørsmål som: Hvordan protestere, hvordan berøre, hvordan falle, hvordan håpe, hvordan fortsette, hvordan drømme, hvordan kjempe, hvordan møtes, hvordan forandre?

I en tid preget av global uro, kriger og protester, fortsetter Habib – sammen med inviterte kunstnere – å undersøke kroppens potensial som bærer og motkraft.

Arbeidet henvender seg tusenvis av år tilbake i tid, til hulemarleriene, men også til egen samtid gjennom ulike prismer for kollektive historier om migrasjon, undertrykkelse og utdøende kulturer.

De ulike formatene beveger seg fra offentlig rom til private hjem, fra scenerommet til ulike samfunn verden over og handler om et samkommende, og å møte folks drivkraft. Å bli endret av å møte andre. Å gå inn i det ukjente sammen. Å snakke på tvers av usynlige grenser.

I fjor tok Mia Habib oss med inn i det kollektive rommet for sorg med Samkome. Nå åpner hun døren til hulen – et annet rom, som insisterer på mørket som sted for møte og transformasjon.

«Hvis vi husker at den vanligste formen for bergkunst er den åpne hånden omkranset av oker, så er det å huske den første handlingen av å berøre stein, å åpne hånd, spytt, leppe og pust – i møte med spørsmålet om å berøre jorden og dens geologiske perspektiv» – Kathryn Yusoff

Triggere:

• Totalt mørke
• Berøring kan forekomme
• Nakenhet
• Høy lyd

Koreograf og konsept: Mia Habib
Medskapende utøvere: Natanya Helena Kjølås, Laura Spottag Fog, Nina Wollny, Anja Müller
Elektroakustisk komponist og lyddesigner: Giulia Vismara
Mørkedesigner: Ingeborg Olerud
Produsent: Frida Skinner & Madeleine Fairminer
Pre-produsent: Ida Frømyr Borgen
Prosjektarkeolog: Hein Bjerck
Kostyme: Ida Hansen
Foto: Ingrid Sommerseth
Produsert av: Mia Habib Productions

Samprodusert av: Dansens Hus, CODA Oslo International Dance Festival, RAS – Regional Arena for Samtidsdans, Rosendal Teater, Norrlandsoperan

Arbeidsopphold: Agder Teaterlaboratorium, DansiT, Stamsund Teaterfestival, L’arboreto – Teatro Dimora di Mondaino, Emilia-Romagna Residency Centre, Rosendal Teater, Samvirket

Støttet av: Kulturrådet, PAHN/UD

Bilde benyttet på denne siden er et utsnitt. Foto: Ingrid Sommerseth.