OM UTSTILLINGEN

Skulpturelle objekt - Foto – Video

Hvordan ser tid ut? Hvordan holdes alt oppe? 

I skogen står en gammel furu. Kronen holdes oppe av en sterk og knudrete stamme. Greinene har mistet sin himmelvendte retning og tegner en bue mot jorden. Det er som om treet langsomt kapitulerer overfor tyngden av tid.

Sokkelen vakler, hyllen har ikke lenger evnen til å bære noe. Det er ikke lenger mulig for persiennen å repetere bevegelsen opp – ned, opp – ned. Den siger faretruende i bue mot gulvet, som om den har gitt opp å kjempe mot tyngdekraften.  

I utstillingen «Løst og fast» blir materialtretthet og forfall anskueliggjort i objekt etter objekt, som en nedovervendt bevegelse hvor noe henger, blir slappere, skjener ut.

Det er en oppsmuldring av noe som en gang var fast, strukturert.

Foto, video og skulpturelle objekter av stoff, metall, papp, papir, strie og sement utgjør elementene i utstillingen. Støtte, fall, bevegelse og tid er fellesnevnere. Objektene signaliserer forfall, men idealiserer det ikke. Verkene står heller som metaforer for en kroppslig og mental tilstand, hvor vi uvegerlig må ta stilling til om dette er noe som angår oss selv. Noe vi vil kjempe imot, eller akseptere - med den friheten det kan innebære; Friheten til å akseptere at tiden som går også angår oss.

I utstillingens inngangsparti møter vi Mugaas’ billedskapende ord-pillar. Her trekkes forbindelser mellom arkitektur og kropp, det konstruerte og det skapte:

ArmHULE

BekkenGULV

HjerteKAMMER 

Det er som om ordene former en søyle, med visuell referanse til de vertikale linjene og horisontale formene i de vegghengte objektene. Ordene for kroppsdeler står i myk og sårbar kontrast til de harde, bygningsmessige, subtilt uttrykt i minuskler og KAPITELER, små og store bokstaver. Og vi blir minnet på at vi er avhengige av systemer og språk for å kunne manøvrere i verden. At ord fungerer som konstruksjoner for tanken og byggesteiner for uendelige kombinasjoner av meningsdanning.

I koblingene kunstneren foretar mellom natur og det konstruerte, oppstår en forståelse av sammenhenger: At alt inngår i en syklus hvor tiden har en formende rolle. Som treet i skogen inntar vi vår plass i verden. I en oppovervendt bevegelse vokser vi, før vi gradvis synker sammen, eldes og dør. Slik er livssyklusen til alt liv, men også det vi skaper og omgir oss med. 

En søyle har tittelen Stablet. Den er konstruert av pappesker, forsterket med sementsparkel. De vegghengte objektene Gatt, Glapp og Framfallen er av samme materialer. Dette er støttestrukturer; bokhyller, pidestaller, men de er ikke lenger funksjonelle. Hyllene er sunket sammen, de har gitt etter for sin egen vekt og framstår som symboler hvor lys og skygge veksler med betrakterens ståsted.

Eline Mugaas jobber med samlinger. Det gjelder fysiske gjenstander, men også ideer – gjerne forankret i kunsthistorien. Motivbruken strekker seg ofte gjennom mange år og renner som en rød tråd i kunstnerskapet. Som et inventar, byggesteiner hun kan kombinere på uendelig mange måter.

Som språk.

Som de lavmælte fotografiene i postkortstørrelse. Bildene er fra Mugaas’ samling av egne og andres bilder. Her fungerer de som referanser – fotnoter til de øvrige verkene; Metaelementer som kan gi betrakteren tilleggsinformasjon eller løse assosiasjoner.

I utstillingen finner vi tre større fotografiske verk. I Fallen Wall og Neon Baldakin omskapes planker og bølgeblikk til bevegelse; Ved et vingeslag opphøyes materie til noe eterisk, fra forfall til lys. 

Fotomontasjen Krok viser hæler til damesko plassert på glasshyller. Linjespillet i hyllene mimer de vegghengte skulpturene. Rekkene av skohæler framstår smått surrealistisk. De er jo ubrukelige, redusert til estetiske objekt. Det er først hvis de montert på en sko at hælene kan fungere som «søyle» for foten – og til et velkjent symbol på femininitet.  

Feminisme er et stikkord i forståelsen av Mugaas’ kunst. Uttrykt som bevegelse, i fysisk eller overført betydning: Noe eller noen kjempes imot, løftes fram, støttes opp under, får hjelp til å balansere...

I utstillingen synliggjøres dette blant annet i verket Innhyllet/Omhyllet og i tre videoer, projisert på halvtransparente plastplater. Alt sammen holdt oppe av bærekonstruksjoner i metall, med et imponerende motvektssystem.  

Fotoene på de store stofftrykkene viser karyatider; en kvinneformet søyleform fra antikken. Karyatidene på bildene er fra et gravkammer i Amphipolis i Gresk Makedonia, hvor de vokter inngangen. Begge har en arm løftet mot taket, som de dermed bærer, og èn fot satt foran den andre for balansens skyld.

Stoffet henger mykt over den harde, mekaniske bærekonstruksjonen. Formen på karyatidene er delvis oppløst på grunn av fotoets grove pikselering. Akkurat som hyllene går motivet i oppløsning, og arketypene statuene representerer er ikke lenger entydig lesbare.

I videoene ser vi utsnitt av kropper, esker og hoder. En person forsøker å balansere en pappeske på hodet, hender kommer opp for å støtte. I en annen video vises bildet opp-ned, slik at pappesken nærmest framstår som en sokkel for hodet.

Her er balanse og støtte, støtte og balanse, i en sirkulær gest.

Noe prøver å holde noe annet oppe.

Noen prøver å holde balansen. 

Et tre faller. 

Kinokino kunstsal 2024
Karin Sunderø
Kurator 

Utstillingen har mottatt støtte fra Billedkunstnernes Vederlagsfond og Kulturrådet